- Ytringsfrihet og menneskerettigheter. Hva står kampen om i dag?
Av Eva Joly
Foredraget er oversatt og gjengitt med velvillig tillatelse fra Utenriksdepartementet
Vi markerer i dag at det er 100 år siden den norske komponisten Edvard Grieg
døde, og 101 år siden kaptein Alfred Dreyfus ble rehabilitert. I likhet med andre
europeiske personligheter tok Edvard Grieg del i kampen for å få revidert rettsavgjørelsen
fra 1894, der Alfred Dreyfus var blitt dømt til forvisning til Djevleøya for høyforræderi.
Da saken kom opp på nytt for krigsretten i Rennes i september 1899, ble Dreyfus
igjen funnet skyldig. Edvard Grieg, som da var på besøk hos Bjørnstjerne Bjørnson,
avslo invitasjonen til å spille i Paris. Han skrev et brev til Edouard Colonne,
kjent impresario og dirigent, med følgende ordlyd:
"Ærede Mester,
Idet jeg takker Dem for Deres elskværdige Indbydelse, beklager jeg meget at måtte
meddele Dem at jeg efter Udfallet af Dreyfus-Processen ikke kan bestemme mig til
at komme til Paris i dette Øjeblik. Som alle Udlændinge er jeg så indignert over
den Foragt, hvormed man i Deres Land behandler Lov og Ret, at jeg ikke føler mig
istand til at træde op for et fransk Publikum.
Tilgiv mig, at jeg ikke kan føle annerledes, og forsøg at forstå mig. Min Hustru
hilser. Eders hengivne Edvard Grieg.”
Dette brevet ble først offentliggjort av Frankfurter Zeitung og deretter gjengitt
i alle de store europeiske dagsavisene. Griegs standpunkt utløste voldsomme reaksjoner
i Frankrike. Han forteller selv at han mottok 40 trusselbrev. I «L’intransigeant» betegner
Henri Rochefort Grieg som den jødiske komponisten, og truer med å sparke ham ut
av Frankrike hvis han kommer tilbake dit. Han truer også Colonne med represalier
hvis han programmerer Griegs verker i sine konsertserier. Pianisten Arthur de
Greef som spiller Griegs A-mollkonsert i Lyon, får politieskorte.
Etter en lengre brevveksling klarer Colonne til slutt å overbevise Grieg om å
vende tilbake til Paris og gi en konsert 17. april 1903. Han skriver for eksempel
til ham 20. oktober 1902: "Jeg gjentar, kjære venn, De kan komme tilbake uten
frykt. Stormen har lagt seg, og Frankrike styres nå av fornuftige mennesker...”
Men Griegs ankomst i Paris faller sammen med Jaures’ anmodning om å revidere dommen
fra Rennes. Dreyfussaken er igjen oppe til debatt. Grieg må ha politieskorte.
Konsertsalen er full av Dreyfus-motstandere, som skriker og piper når Grieg stiger
opp på podiet. Politiet evakuerer de mest aggressive demonstrantene. Grieg får
på pukkelen fra kritikerne, bortsett fra "Figaro" der Gabriel Fauré skriver.
Det oppstår deretter et rent boikottfenomen mot avgjørelsen i Dreyfussaken fra
de intellektuelles side – disse trer ut av sin isolasjon og henvender seg direkte
til myndighetene. For første gang engasjerer professorer på Ecole Normale Supérieure
og forskere som for eksempel Emile Duclaux, direktør for Institut Pasteur, seg
offentlig. Duclaux ble en av hovedtalsmennene i saken, og var medgrunnlegger av
Menneskerettighetsligaen. Skikkelsen ”den samfunnsengasjerte intellektuelle” var
dermed blitt en realitet.
Disse intellektuelles legitimitet er svært omstridt.
Dreyfussakens symbolske og strukturerende effekt i det franske offentlige rom
er blitt analysert i hundrevis av avhandlinger. Vi vet at det under denne saken
skilte seg ut to ulike oppfatninger av fransk nasjonalidentitet. Den ene oppfatningen er metafysisk, med røtter i katolisismen og det ”virkelige”
landet, drømmen om det landlige Frankrike og om den førrevolusjonære statsordningen.
Denne visjonen forsvares av Barrès og Maurras. Hæren er inkarnasjonen av disse
verdiene.
Den motsatte oppfatningen er rettet mot et moderne Frankrike med klassekamp,
representasjonsdemokrati, menneskerettigheter og nøytralitet i livssynsspørsmål.
Motsetningen går mellom "overordnede statshensyn" og "menneskerettigheter".
I dagens offentlige debatt finnes det ikke lenger noen Clemenceau eller Zola
som kan ta til motmæle mot Barrès. Hva kommer det av at de intellektuelle synes
å spille en tilbaketrukket rolle i vårt samfunn?
Jeg skal nå forsøke, på den tiden jeg har fått, å gi dere del i noen av mine
tanker om de intellektuelles rolle siden Dreyfus-affæren.
Dreyfussaken ble etterfulgt av et århundre dominert av ideologier. Man var for
eller mot. Man sluttet seg til bestemte verdier, og bekjempet andre. De store
samfunnsbyggende eposene hadde en formidlende rolle mellom individet og verden.
Hver begivenhet ble tolket som et bidrag til en langsiktig utvikling. Dette ståstedet,
som utgikk fra et sterkt kollektivt engasjement, ga et sterkt grunnlag for håp,
men inneholdt også farer på grunn av overbevisningenes intensitet. De intellektuelle
spilte en dominerende rolle fordi menneskene trodde at historien hadde en mening.
Det trengtes vakter, opplysere, forløpere, for å drive hele den sosiale korpus
mot de nye målene.
Alle har skjønt at det ikke lenger er slik i dag. Det finnes ikke lenger noen
medvandrere av den enkle grunn at det ikke lenger finnes noen vei på kartet. Visjonene
fra det 20. århundres ideologier er blitt fordunklet. Og håpet om en bedre fremtid
som gjennomsyret dype lag av samfunnet, er nesten slukket. Altså har de intellektuelles
rolle endret seg. Ingen venter lenger på deres initiativ. Samfunnet i sin helhet
har også et høyere utdannings- og kunnskapsnivå, tross påstandene om det motsatte
– altså er visjonskløften mellom opplyserne og basistroppen mindre påfallende.
Før var den intellektuelle en person som hadde en visjon av verden og et engasjement,
ofte på områder utenfor hans eller hennes egentlige kompetanse. I dag knuses dette
humanistiske ståstedet av verdenssamfunnets kompleksitet. De intellektuelle arbeider
med å gjenoppbygge forståelige fragmenter, delstrekninger på dette verdenskartet
der de hvite sonene er flere enn man skulle tro.
Moderniteten har oppfunnet en verden der det ikke lenger finnes noen uforanderlig
ordning. Individet kan frigjøre seg fra skjebnens gang og har ikke lenger rettslig
sett en plass tildelt gjennom fødselen. Men uten tilslutning til et kollektivt
prosjekt er det bare en svimlende angst igjen.
Uten et langsiktig kollektivt prosjekt får verden i dag og verdensbildet som
projiseres en altoverskyggende betydning for individet. Siden man ikke kan drømme
om morgendagen, må man evaluere den aktuelle situasjonen og dens eventuelle trusler.
Problemet er at verden ikke lar seg oppfatte på en transparent måte. For å kunne
være årvåken må man være i stand til å se. Alle kan vi ha følelsen av at vårt
verdensbilde bare er en del av virkeligheten og derfor er utilstrekkelig. Dette
er knutepunktet i en strukturelt angstskapende situasjon. Vi har ingen prosjekter
for morgendagen, og dagens situasjon er uforståelig.
Dette fører til at allmennheten er fristet til å fylle ut manglene, sette opp
konspirasjonsteorier eller ta avstand fra det offentlige liv. Media fristes til
å nedfelle virkeligheten i form av ren beretning og erstatte menneskehetens globale
historie med utallige småhistorier. Den politiske makten er fristet til å utnytte
frykten, nøre opp om fantasibildene, og gjenopprette myten om et nasjonalt fellesskapet
renset for alle fremmedlegemer. Slik var også Dreyfussaken. Den skyldtes reell
manipulering for å legitimere ideen om et komplott fra innen- eller utenlandske
fiender.
Virkeligheten og dens gjengivelse, de intellektuelles rolle
I Elf-saken gikk jeg på tynn sti mellom det synlige og usynlige, og jeg har kunnet
konstatere hvor sterkt denne forstyrrelsen av den etablerte orden virket. Folk
skrev til meg: ”Flott det du gjør, de er alle korrupte, det har jeg alltid visst”
eller ”Vær forsiktig Madame, De skaper uro og diskrediterer vårt lands eliter.”
Slik er spennet mellom de to vanligste villfarelsene. På den ene siden: tro at
alt er ugjennomsiktig fordi alt ikke er transparent, og på den annen side, tro
at forestillingen man har om virkeligheten er viktigere enn virkeligheten selv
og at det fremfor alt gjelder å bevare ansikt. Disse to holdningene produserer
hverandre gjensidig. Løgn avler mistanke.
Derfor mener jeg at oppgaven til de intellektuelle, de som har nytt godt av en
avansert utdanning, er en konstant påpekning av bredden, dybden og mangfoldet
som særmerker virkeligheten. Deres rolle er verken å berolige eller skremme, men
å gi støtet til refleksjon. De som ikke har et helt liv på å søke etter sannheten, må ikke bli sittende
alene med sin frykt
Jeg skal nå ta for meg de aktuelle krenkingene av menneskerettighetene, som er
påfallende innen den franske immigrasjonspolitikken. Men i stedet for å nevne
de tallrike bruddene på lov og rett som blant annet organisasjonen ”Cimade” (fransk
støtteorganisasjon for innvandrere og asylsøkere – oversetters anmerkning) har
registrert, vil jeg her prøve å se saken i et mer dyptgående perspektiv.
Europa eldes, og står overfor en av de største demografiske omveltningene i sin
historie. Trygde- og sosialforsikringsregnskapet viser underskudd, og grunnet
alderspyramiden vil situasjonen nødvendigvis forverre seg. Behovet for nye avgiftsbetalere
til trygde- og sosialforsikringsordningene er mer skrikende for hver dag om går,
og det er i denne situasjonen Frankrike har valgt å redusere antallet innvandrere
drastisk.
Overfor historien og våre barn som må leve i et innskrenket, eldet og svekket
samfunn, blir vi nødt til å si at vi visste dette, men ingenting gjorde (utviklingen
i Tyskland går mot en halvering av befolkningen).
Hvorfor: I stedet for å møte angsten med sinnsro har vi valgt å gi etter for
den.
Før grumsete strømninger skyller bort ideene våre for godt, er det på tide å
se de aktuelle begivenhetene i et annet lys.
Når vi ser at noen "svarte" og "arabere" brenner biler mens andre av dem dras
ned i kriminalitet, må vi da konkludere med at det er for mange utledninger i
dette landet? Må vi ikke heller ha mot til å si at disse ungdommene er franske,
at man aldri kommer til å sende dem tilbake hvor det enn måtte være og at det
ikke tjener til noe å se på dem som ville dyr?
Jeg vet at å si dette i Frankrike i dag er å gå mot majoritetens innerste overbevisninger.
”Englesnill naivitet”, sier man. ”Du bor så beskyttet og kjenner ikke til realitetene.”
Til dette svarer jeg at historie og fakta er hårdnakkede og at det er sammenblanding
og historisk usant å knytte sammen sikkerhetsfiaskoen i bestemte forsteder og
bydeler og aktuell illegal innvandring. Men denne løgnen gjør at man snedig løskjøper
seg fra 40 års passivitet når det gjelder tiltak overfor innvandringsgruppene.
Man har hentet inn befolkninger med ukvalifisert arbeidskraft uten å gi dem de
mest elementære forutsetninger for å kunne fungere i vårt innfløkte samfunn. Man har forvist dem til de verste stedene, man har latt forholdene råtne i 40
år, og nå oppdager man med forbauselse at barna deres ikke er engler, men føler
hat. Hva trodde man egentlig ville skje?
Når jeg ser at man bruker anselig energi på å oppfylle tallkvoter av utviste
personer, i den grad at man presser statlige tjenestemenn til å handle på grensen
av lov og rett, alt dette for å dempe denne ubegrensede frykten, opplever jeg
det som en umåtelig forskusling. Det haster nå med å stanse bestrebelsene på å
oppfylle de magiske utvisningskvotene som skal tilfredsstille behovene for politisk
markedsføring. Menneskerettighetenes Frankrike kan ikke sette spedbarn på 3 måneder
i varetekt for å utvise dem av landet, eller stanse turistbusser på grensen til
Spania utelukkende for å gjennomføre utvisningsprosedyrer og dermed forbedre utvisningsstatistikkene
på fylkesnivå. Stiller man seg spørsmålet om hva de føler, de offentlige tjenestemennene
som er nødt til å jage utlendinger i stedet for å etterforske kriminalitet?
I dagens virkelighet er det mindre fare for ”rød kveld” (sosialistisk revolusjon
- oversetters anmerkning) eller "brun demring” (fascistisk maktovertakelse - oversetters
anmerkning) – det som truer, er en langsom, umerkelig drift mot en form for kollektiv
galskap, likegyldighetens og de ekskluderende gruppeholdningenes galskap.
Faren for totalitarisme er grundig beskrevet, i likhet med visse intellektuelles
feiltakelser. Man har kommet til å tro at totalitarismen er den eneste trusselen
mot demokratiet. Denne demokratiets motsetning finnes fortsatt, i Russland, Kina
osv. Men som så ofte er det grunn til å frykte at historien ikke gjentar seg og
at mens velmenende personer ruster opp mot fantomene fra fortiden, kommer farene
snikende fra en helt annen kant.
Korrupsjonen er en av disse andre truslene som dessverre altfor få intellektuelle
har interessert seg for å definere som begrep.
La oss se på det som har skjedd i Nord-Afrika de siste 40 årene.
Demokratiet har ikke fått fotfeste, og i dag vinner de religiøse partiene gehør
overalt der de ikke er forbudt. Hvorfor: Tror man virkelig at det dreier seg om
en religiøs vekkelse som tenner et halvt kontinent? Nei, innbyggerne i disse landene
ender opp med å sverge troskap til disse partiene fordi den generelle korrupsjonen
i de eksisterende politiske systemene har overbevist dem om at guddommelig beskyttelse
er midlet som trengs for å oppnå en ærligere forvaltning av menneskelige affærer.
Det finnes i dag svært mange land som befinner seg i en gråsone der landets demokratiske
fremtid avhenger av tilliten innbyggerne har til rettsstatsmodellen. Hvis innbyggerne
ikke slutter opp mot dette, vil det alltid skje brudd på menneskerettighetene.
Men for å fremkalle denne tilslutningen er det ikke nok å kjempe for menneskerettighetene.
Korrupsjonsproblemet må angripes med full kraft.
Det stadig tilbakevendende problemet når det gjelder menneskerettigheter, er
motsetningen mellom universelle rettigheter og nasjonenes suverenitet. Intervensjonsretten
er blitt fremholdt for noen år siden for å overkomme dette motsigelsesforholdet.
Jeg mener at de strenge begrensningene vi har møtt under forsøk på å sette i verk
dette prinsippet burde få oss til å tenke over hvordan vi kan utvikle nye strategier.
Jeg lar andre mer kvalifiserte personer ta for seg dette emnet fra et filosofisk
synspunkt. For min del vil jeg undersøke hvordan det fungerer. Intervensjonsretten
har et særtrekk som både er positivt og negativt: Den er basert på den offentlige
opinionen. Det kan ikke skje noen intervensjon uten en omfattende opinionsbevegelse.
Av dette følger at den først blir effektiv når en krise er blitt visuelt uutholdelig.
Vi kommer nok en gang tilbake til spørsmålet om hva som er synlig og hva som ikke
er det. Jeg kan sitere tjue eksempler på land som er blitt utsugd av korrupte
bedrifter og ledere i tiår uten at det produseres sterke bilder som kan utnyttes
av kringkastingsmedier. Dette av to grunner: På den ene side er ikke disse fenomenene
synlige, og på den annen side overskrider de i de fleste tilfelle landegrensene.
Dagens diktatorer undertrykker lokalt, men driver business globalt. Disse utplyndringene
er en stadig tilbakevendende hindring for demokratisk maktskifte i mange land,
og er ofte kimen til senere humanitære kriser. Direkte intervensjon er ingen løsning
her.
Derfor har vi nå i fire år søkt å utvikle alternative strategier med Norge. Vi
vet at det kommer til å gå flere tiår før vi har klart å bygge demokratiske institusjoner
i Elfenbenskysten, Kongo, Gabon osv. Men vi kan hindre at plyndrerne investerer
resultatet av sine forbrytelser i våre finansielle institusjoner eller på de stedene
som vi stilltiende har latt utvikle seg: skatteparadisene.
(Følgende saker ble omtalt muntlig: Aksjoner fra norsk side for å bekjempe skatteparadisene
Multilaterale og internasjonale aksjoner: Verdensbanken, de regionale utviklingsbankene,
FN
Nettverket
Lokale aksjoner:
- Opprettelse av finanspolitiavdelinger
- Aksjoner til fordel for domsmyndighetens integritet)
- Opprettelse av enheter mot hvitvasking)
Den intellektuelles rolle er mindre en posisjon som ”ruvende personlighet” som
Bjørnstjerne Bjørnson, Zola eller Clemenceau i det 19. århundre. Men det er alltid
like viktig for oss å avverge makthavernes fristelse til å manipulere opinionen
ved å spille på frykt. Dermed bidrar vi til en dypere forståelse av realitetene.
Det gjelder å engasjere seg i den offentlige debatten for at de riktige politiske
beslutningene fattes, uten frykt og uten hat og uten kunstige konstruksjoner omkring
myter om nasjonale fellesskap. Vi vet hva dette koster.
"Jeg vil ikke si, at jeg er redd, verken for Livet eller Døden, men det er
en ting jeg er redd for: å merke på meg selv, at jeg blir gammel - at
oppfatninger, at ungdommen skal seile ut på tokter, som jeg ikke forstår
meningen med. Med ett ord, jeg er redd for den mulighet, ikke å kunne føle,
hva som er sant og stort i de åndelige forposter, som skynder seg fremover
etterhvert som vi eldes. Derfor har jeg en instinktets trang til å kjenne
alle de avskygninger, som rører seg i det åndelige liv, nå mer enn
noensinne."
Edvard Grieg
Seminaret ble arrangert av Den Kgl. Norske ambassade i Paris, Oslosenteret for
fred og menneskerettigheter, Raftostiftelsen, Fédération Internationale des Ligues
des Droits de l’Homme (FIDH), Utenriksdepartementet og Grieg 07.